En vakker dag tidlig i juni begynte rosen å sprenge sin vei ut. Hver dag vokste den seg fyldigere og fikk mer kraft. Snart begynte nydelige svakt rosa kronblader å bli synlig.
Nå var det ingen vei tilbake. Og jo mer den så av livet der ute, jo mer den kjente sola varme, jo mer fikk den lyst til å bli med i livets dans.
Det var skummelt. Rosen ble stående så bar, kjente seg naken. Det var godt å ha noen blader å gjemme seg bak. Men hun fikk stadig oppmuntrende ord og blikk, fra Gartneren og blomstene rundt. Etterhvert turte hun å vise hvem hun er.
Sart yndig blomstring først..
..senere turte hun mer..
Gartneren stelte godt med henne, gav henne varsomme kjærlige berøringer og sørget for å gi henne næring til å fortsette og vokse.
Så stod hun der, i full blomst. Alle kunne se hvilken skjønnhet hun var. Og gikk man nærme nok kunne man lukte en frisk søt duft som er ulik alt annet.
(Rosen min, frøken snehvit, er med i Frøken Rose, arrangert av Anne som har bloggen Moseplassen. Om du vil delta selv, stemme fram en vinner, eller bare følge med hvordan det går, kan du trykke HER.)
