jeg ser en ny generasjon som reiser seg...

..en ny generasjon som reiser seg for å fylle plassen sin. En ny generasjon av pelargonia! Neste års balkongblomster ser du nemlig her:

Du lurer kanskje på hva en stikling er? Det er på en måte en pelargoniababy. Det er nye skudd på moderplanten, som kan bli egne planter om man kniper de av. (se under)

Først setter jeg stiklingen i vann. Dette skal hjelpe stiklingen til å danne røtter. Jeg har lest ulike prosedyrer på nettet. Men jeg lar stiklingen stå hvertfall et par timer. Eller et par dager om det passer bedre. Erfaringen min er at begge deler funker, og at den ikke rekker å danne røtter selv om den står en uke. Men de klarer helt fint å danne røtter direkte i jord. Så da er neste skritt å plante i jord. Dytt godt med jord rundt slik at den står støtt.

NB: Pelargoniaen bruker mye energi på å blomstre. Så mens stiklingen danner røtter bør man knipe av blomstene. Under ser du noen blomster jeg knep av da jeg tok stiklinger. Hyggelig å ha noen pelargoniablomster inne også!

I første omgang har jeg tatt to stiklinger, men satser på å ta et par til etterhvert. Nå lar jeg de stå ute. Men når frosten kommer er kjøkkenvinduet reservert. Så vanner jeg og steller de gjennom vinteren, de pottes om ettersom de vokser. Og neste år i april/mai, satser jeg på å ha nye Pelargoniaer å plante ut. Det er en lang og tålmodighetsprøvende prosess, men det er absolutt verdt innsatsen når man ser de flotte sommerblomstene!

inneblomstring

St.Paulien er en hyggelig stueplante. Denne rosa står i stuevinduet. Den er en gave fra min kjære mamma. Det er en god gammeldags blomst, og det liker jeg. Og så er det ekstra koselig at den er en gave. Dette tror jeg er tredje gangen denne kommer igjen. Innimellom hver blomstring har jeg vært fristet til å gi opp og kaste hele planten. Det kan nemlig ta flere måneder mellom hver blomstring. Men jammen kommer den igjen! Og det er jo ekstra stas når man har ventet i tålmodighet. Et triks med st.paulien er at det må knipes av blader i vekst området. Det må nemlig ryddes plass til blomstene!



Her om dagen skulle jeg rydde plass til blomstene som er på vei nå. Jeg var dessverre litt uheldig og kom borti en av blomsterstilkene. De er skjøre disse. Stilken brakk. Trist. Men den ble veldig fin som pynt på kjøkkenbordet mitt!

Er den ikke fin? De kommer nok ikke til å vare så lenge her. Men de pynter fint opp for en liten stund.

det lir mot høst...

Det lir mot høst i balkonghagen min. Skriften på veggen, laget i ståltråd, har rustet. Og et par lyngplanter har inntatt hagen som erstatning for noen sommerblomster som har takket for seg.

Pelargoniaen derimot, har ikke tenkt å gi seg med det første. I fjor blomstret den til uti oktober, og den ble bare finere og finere i den etterhvert kalde høstlufta.

Her står den fortsatt i full blomst, og den skyter stadig nye skudd!

se min rose..

Det tar tid å springe ut i blomstringen..

En vakker dag tidlig i juni begynte rosen å sprenge sin vei ut. Hver dag vokste den seg fyldigere og fikk mer kraft. Snart begynte nydelige svakt rosa kronblader å bli synlig.
Nå var det ingen vei tilbake. Og jo mer den så av livet der ute, jo mer den kjente sola varme, jo mer fikk den lyst til å bli med i livets dans.

Det var skummelt. Rosen ble stående så bar, kjente seg naken. Det var godt å ha noen blader å gjemme seg bak. Men hun fikk stadig oppmuntrende ord og blikk, fra Gartneren og blomstene rundt. Etterhvert turte hun å vise hvem hun er.

Sart yndig blomstring først..

..senere turte hun mer..

Gartneren stelte godt med henne, gav henne varsomme kjærlige berøringer og sørget for å gi henne næring til å fortsette og vokse.

Så stod hun der, i full blomst. Alle kunne se hvilken skjønnhet hun var. Og gikk man nærme nok kunne man lukte en frisk søt duft som er ulik alt annet.

(Rosen min, frøken snehvit, er med i Frøken Rose, arrangert av Anne som har bloggen Moseplassen. Om du vil delta selv, stemme fram en vinner, eller bare følge med hvordan det går, kan du trykke HER.)

oppladning

Jeg lader opp til studiestart. Jeg har vært mye på farten de siste ukene. På torsdag sa kroppen stopp! Har tørket mye snørr siden da. Og kleenex og nesespray er fast følge. Jeg har ikke orket stort mer enn å sove, spise og tørke snørr. Men nå begynner jeg å komme meg. Sikre tegn på bedring:

Jeg orket å ta oppvasken, og i den fant jeg skjønnhet!

I dag orket jeg også å sette meg ut med god mat. Jeg lengter etter dagen hvor disse grønne tomatene kan pryde brødskiva:)

Deilig å sitte ute, og la synet av frodige vekster fylle meg med energi og glede.

De siste dagene har vært innedager. Denne har gitt meg noe nydelig å se på og følge med på! Her skjer det nemlig noe fra dag til dag.